Referat fra klubbmøte 23.1.23     

Om noen skulle være i tvil; programkomiteen i Risør Rotary greier støtt og stadig å by på foredragsholdere som er aktuelle og relevante. Så også denne mandagen da pensjonert sjøkaptein og medlem av Havarikommisjonen Arne Jørgensen gjestet oss og fortalte om KNM Helge Ingstads forlis.

Noen av oss tumlet på forhånd med tanker som "hvordan i alle dager skal han kunne si noe som helst om dette midt under rettssaken"? Kort oppsummert: Det klarte han utmerket ved å fortelle om Havarikommisjonens rapport, som Arne Jørgensen selvsagt har hatt en finger med i når det gjelder innhold. Foredraget ble derfor en grundig gjennomgang av hva som skjedde før og etter kollisjonen, hvorfor "alt" gikk galt - og hvilke læringspunkter som blir stående etter uhellet. Og ettersom han i februar i fjor valgte å bli pensjonist, kunne han også i den avsluttende spørsmålsrunden gi uttrykk for sin egen mening om hvor ansvaret bør plasseres. Men akkurat det blir ikke tema i dette referatet.

Det dramatiske bakteppet består altså av en hendelse natt til 8. november 2018 i Hjeltefjorden, en 46 km lang fjord som er del av seilingsleden inn til Bergen nordfra. KNM Helge Ingstad er på vei sørover etter å ha deltatt i Nato-øvelsen "Trident Juncture". Fregatten holder god fart, 17-18 knop. Klokka nærmer seg 04 og det er tid for vaktskifte. På broen jobber i alt sju personer i følgende posisjoner: Fire personer ved skjermkonsollen; vaktsjef, assisterende vaktsjef, vaktsjef under opplæring og assisterende vaktsjef under opplæring. I tillegg én utkikk på hver side, samt rormann som står på en liten forhøyning bak de fire ved konsollen. I utgangspunktet høres dette ut som et bra team som har god oversikt over forholdene både på og utenfor skipet. Men det skal vise seg at de sju i ulik grad har oppmerksomheten rettet mot andre ting enn det som er i ferd med å skje til styrbord. Dessuten er det en ganske så uerfaren "besetning" med snittalder på ca. 22 år. Vaktsjefen er med sine 28-29 år den som drar snittalderen opp. Og som vi skal se; de fleste av de sju var opptatt med opplæring, enten ved å ta i mot informasjon eller ved å instruere.

Omtrent samtidig som KNM Helge Ingstad fosser sørover med 137 mann ombord, kaster tankskipet "Sola TS" loss fra Stureterminalen. Tankskipet er fullastet med 140.000 tonn olje og et mannskap på 24. På broen befinner seg "vanlig besetning" for situasjonen som betyr én med rolle som skipssjef, som i de fleste tilfelle vil være kapteinen i tillegg til vakthavende styrmann, to utkikker og rormann. Dessuten har de los ombord, et i ordets forstand kompetent mannskap. Sola TS har ligget vendt sørover, altså med styrbord side til land, og skal nordover mot Fedje. De gjør derfor en manøver til babord for å starte utseiling. Et slikt drog av en båt, 250 meter langt og fullastet med olje, beveger seg langsomt, og det tar tid før de kommer opp i fart.

Selv for en sølle referent kjennes det på kroppen å ta del i denne dramatikken. En krimforfatter kunne ikke laget et bedre plott. Ombord i KNM Helge Ingstad forberedes vaktskiftet. Styrbord utkikk har fått tillatelse av avtroppende vaktsjef til å gå ned og få seg litt mat. Påtroppende vaktsjef kommer på broen i god tid før 04 og overtar vakta sju minutter før 04 slik at avtroppende vaktsjef kan gå og få seg litt søvn. Før dette skjer har de sammen gått gjennom situasjonen og blant annet "avklart" at det opplyste objektet på styrbord side er enten en del av Stureterminalen eller en oljeplattform som ligger fortøyd eller "noe annet stasjonært". Ingen kommer på ideen at det faktisk kan være et fartøy. Arne Jørgensen har i kommisjonen jobbet tett på en psykolog som har forklart hva som skjer i hodet på oss når vi har låst oss i en situasjonsforståelse. Dette er sannsynligvis forklaringen på hvorfor ingen undret seg mer over dette lysende "objektet". Hva med de andre på broen? Styrbord utkikk var som sagt gått for å spise. Babord utkikk var mest opptatt av møtende trafikk på babord side, og de fire ved konsollen? Tydeligvis intenst opptatt av å forklare og forstå navigasjonsinstrumentene på konsollen. Da står vi igjen med rormannen, hva så han? Han sto som sagt litt høyere enn de fire foran seg og mye tyder på at han var den første som oppdaget at dette objektet beveget seg. Men hans rolle er verken å si fra eller foreta seg noe på egenhånd. Han skal ta i mot beskjeder og styre etter de ordrer han får. Det hører med til historien at vaktsjefen på KNM Helge Ingstad og losen ombord i Sola TS hadde radiokontakt på VHF'ens kanal 16. Samtalen deres har mange hørt avspilt, og den er til å gråte av. Der framgår også hvordan trafikkoperatøren på Fedje sjøtrafikksentral fortvilt forsøker å få KNM Helge Ingstad til å endre kurs. Vaktsjefens argument for ikke å følge losens og trafikksentralens anvisninger var at da ville Helge Ingstad komme for nær land og andre landbaserte objekter. Vi er altså på det psykologen kaller "fastlåst situasjonsforståelse". Og vaktsjefens ordre til rormannen blir derfor å dreie babord, stikk motsatt av vanlig operasjon ved møtende trafikk til sjøs. Selv landkrabber som meg har lært at man styrer til styrbord når man møtes på sjøen.

Få sekunder før det smeller skjønner vaktsjefen hva som er i ferd med å skje, men da er det for sent. Selv med en akrobatisk unnamanøver, først babord og deretter styrbord, i et forsøk på å runde baugen på Sola TS, er kollisjonen ikke til å unngå. Her kan man fabulere: Hvis losen på tankbåten hadde kunnet se inn i hodet til vaktsjefen på Helge Ingstad og fått øye på den "fastlåste situasjonsforståelsen" hans, kunne tankeren også ha dreid babord og kanskje med noen centimeters klaring passert fregatten. Men slik ordre gir nok sjelden en los, Og om så; en stødig kaptein og en erfaren rormann ville neppe foreta en slik "ansvarsløs" manøver. Film fra Sola TS sitt videokamera plassert i formasta, viser sammenstøtet. Det slår gnister opp fra tankerens baug, og alle himmelske makter må ha vært på vakt den natta slik at verken oljelasten eller fregattens våpenarsenal ble antent. Ankeret på tankbåten fungerer som en boksåpner og fregatten fosser videre med en 46 m lang flenge i vannlinjen. Hadde tankbåten vært uten last, kan det tenkes at ankeret bare hadde røsket med seg dekksutstyr og annet moras, og det hele hadde endt med en "dult". Skummelt nok, men ikke så ødeleggende. Men når noe først går galt, går det meste galt. Tankeren lå dypt i vannet.

Så langt har dette dreid seg om hva som skjedde før kollisjonen. Den virkelige katastrofen kom i fase to da Helge Ingstad grunnstøtte og sank, og verdier for milliarder av kroner ble omgjort til en sprikende sardinboks som tok inn vann både utenfra og innenfra. Akselgjennomføringer som sprakk, pumper som reverserte - det tekniske utstyret var et virvar av kabler og elektronikk som ikke lenger fungerte. Hadde fregatten vært intakt, kunne full stopp på motoren fått skipet til å stanse "på en fem-øring" som Jørgensen uttalte det. Men ferden endte altså på et skjær ti minutter etter sammenstøtet, med det resultat at akterskipet kom enda dypere og mer vann fosset inn. Til slutt krenget fregatten 30 grader styrbord, og slepebåtene som forsøkte å presse den mot land måtte gi opp. Den stolte fregatt satte seg på rumpa på havbunnen. Et trist sorti. Eneste trøst er at ingen liv gikk tapt.

Havarikommisjonens rapport er i to deler. Del 1 er den jeg etter beste evne har forsøkt å gjenfortelle her. Del 2 handler om den virkelige katastrofen, da fregatten fortsatte sin ville ferd og til slutt endte opp som beskrevet over. Den historien kan man lese, og til og med lytte til, i ulike kanaler. En rask titt innom dette materialet gjør meg enda mer nedstemt. Hovedinntrykket er at det strømmer folk opp på broen på fregatten etter sammenstøtet. Alle skal vite hva som har skjedd, og de få som var til stede forsøker å forklare. Ingen synes å være opptatt av hva som venter fregatten lenger framme. Og ingen synes i stand til å stanse den løpske krigsmaskinen.

Havarikommisjonens rapporter har resultert i et utall tilrådinger til alle som har vært involvert. De fleste er adressert til Sjøforsvaret og Forsvarsdepartementet. Så gjenstår å se om forbedringsrådene fører med seg tiltak. Hvis jeg forsto Arne Jørgensen rett, var han en smule i tvil om læringseffekten. Han henviste blant annet til tilsvarende rapporter fra tidligere hendelser og hvilke tiltak som fulgte. Det var ikke direkte overbevisende. Noe er imidlertid skjedd; en slik hendelse vil ikke kunne gjenta seg der årsaken synes å være mangelfull erfaring og ledelse på broen. Et slikt skip må ha en besetning med tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å håndtere situasjoner der krisehåndtering er drillet - basert på godt, gammelt sjømannskap.

Jørgensen var tydelig på at rettssaken som nå pågår hører hjemme hos politi og påtalemyndigheter. Hva han måtte mene om årsaksforhold og ansvar i de ulike nivåer innen forsvaret, vil uansett ikke ha betydning. Dessuten var hans rolle som medlem i havarikommisjonen nettopp å ikke ha noen mening om disse forhold. De ulike parter skal være overbevist om at kommisjonen jobber uhildet og nøytralt.

I sannhet en lærerik kveld.

Skrevet av Johan Songe, 24. januar 2023

Publisert av Frans Walther Karlson 24. januar 2023