Fra campingprinsesse til dronning

Referat fra klubbmøte 28. januar 2024

Vår klubb viser seg å ha fornyingsevne når det gjelder interessante medlemmer. Det lover godt for årene som kommer mens forberedelsene til klubbens 75-årsfeiring pågår for fullt. Som et synlig bevis entret Heidi Sandnes (født Myrvoll) podiet i går og holdt et usedvanlig varmt og personlig foredrag om sin oppvekst og sitt livsløp fram til i dag. Og det handler mye om camping.

Heidi så dagens lys for 58 år siden. Som den yngste i en søskenflokk på tre er det naturlig å anta at hun ble familiens maskot og kjæledegge. Selv om mora Aud egentlig ikke var så himla fornøyd da hun ble klar over graviditeten. Det hadde sin forklaring i at hun hadde fått fast jobb på Telegrafen i Risør.  En drøm om heltidsjobb utenfor campingen på Gjeving hadde dermed gått i oppfyllelse - og med ett brast den. Da slo far Annar i bordet og sa at så snart hun var ferdig med permisjonen, skulle han ta over som husfar så hun kunne jobbe i Risør. Og slik ble det. Fra Heidi var fire måneder gammel ble hun passet av sin far, den staute telemarkingen fra Bø, og de to ble hjertevenner. Hun var med han på jobb enten det gjaldt vedhogst eller arbeid med båter - og rollen som pappajente var beseglet.

Selv med heltidsjobb i Televerket slapp ikke mora helt unna familieansvar og oppgaver på Gjeving Marina som ligger i kilen innenfor Bergøya. Avhengig av om Aud jobbet tidligvakt eller seinvakt, eller sågar nattevakt, hadde familien alltid middag på bordet en eller annen gang i løpet av dagen. Hver dag året rundt. Selv om betegnelsen tidlig middag indikerte at de spiste middag mellom 8 og 9 om kvelden mot normalt ved 11-tiden. Stedet går under navnet "Nakkedrag" som sikkert har sin forklaring i aktivitetene som har foregått der, og som da Heidi vokste opp innebar masse fysisk arbeid. Men det likte Heidi. Og gleden ved fysisk arbeid har hun beholdt selv om ryggen ikke har vært så medgjørlig som hun skulle ønske.

Etter hvert måtte Heidi fullføre skolegang, og videregående eksamen ble avlagt på Tvedestrand gymnas. Interessen for gutter vokste fram, og jeg vil anta de hun traff i Tvedestrand ble grundig analysert. Hun hadde nemlig avgitt et løfte til seg selv om at den hun skulle gifte seg med skulle ha åtte til fire jobb og god lønn. Ikke snakk om døgnvakt på en campingplass, i alle fall, med heller lusent utkomme. Morsomhetene sto derfor i kø da hun under russetiden begynte å farte rundt med Mads Henrik Sandnes, kronprinsen på Sørlandet Camping. Men slik er livet, ting bare skjer mens vi legger andre planer. Heidi fikk jobb som lærling på nyåpnende Kast Loss i Risør der hun ble i åtte år. Og hun giftet seg med Mads og flyttet til Sandnes.

Sørlandet Camping så sin spede start tidlig på 60-tallet. Da var muligheten for å kjøpe bil blitt et faktum for vanlige folk, og bilferie med telt sto på ønskelisten. Sørlandet lokket da som nå, og gradvis ble området vest for Lindgrov befolket av østlendinger som nøt sommeren i sine indianertelt på gressbakken. Den gang var det gammelfolket, Henrik og Margit, som rådde. Da Heidi entret manesjen var det sønnen Ole Martin som regjerte. Han hadde gradvis utvidet virksomheten, innredet fjøs og låve og kjeller og loft der han kunne ta inn feriefolk som ønsket å bo under tak. Det ble åpnet butikk, og med en svigerdatter med kokkeutdanning på laget mente Ole Martin det var naturlig at campingen hadde egen kafé. Og der skulle det ikke serveres bare pølse og pizza, men skikkelig gourmetmat a la Kast Loss! Heidi var ikke overvettes begeistret for å forlate jobben sin i Risør og ta ansvar for innkjøp og matservering på Havgløtt Kafé, men slik vart det no, som det heter.

Etter hvert ble det Mads og Heidi som trakk i trådene og som gradvis fikk hånd om stafetten. Men før de kom så langt var hele campingeventyret på tynn is. Ole Martin hadde nemlig inngått en avtale med en utbygger som kjøpte grunnen på andre siden av veien for å utvikle et hyttefelt. For salgssummen - når feltet sto ferdig - skulle de sitte igjen med 4,2 millioner kroner som skulle investeres i campingen. Så kom krakket på tampen av 80-tallet som varte godt inn på 90-tallet. Utbyggeren gikk konkurs før feltet var ferdig utbygd og de 4,2 millene var krympet til 600.000. I mellomtiden hadde Ole Martin igangsatt bygging av flere utleiehytter på campingen og banken mente det skulle løpe byggelånsrente helt til siste hytte sto ferdig. Slik løp måneder og år med en rente på over 18 %! Heidi ble oppsøkt på jobben på Kast Loss av AAB's redaktør og bedt om en kommentar til at campingen var i ferd med å gå konkurs. Etter innstendig bønn til redaktøren om å vente med å skrive om dette til ting var avklart, kunne de etter noen uker trekke et lettelsens sukk da det viste seg at tallene igjen kom med riktig farge. I dette krysningspunktet overtok Mads og Heidi totalansvaret og fikk erfare at Ole Martins investeringer viste seg å bli en riktig så god start for dem.

Mye kunne vært skrevet om årene som fulgte, men kortversjonen blir at campingdriften utviklet seg i takt med tiden. Det ble gjort markedsfremstøt mot det tyske markedet, og det viste seg at mange tyskere var interessert i å komme og fiske i Die Norwegische Fiorden - gjerne tidlig på året og sent på høsten. Dermed var begrepet skuldersesonger født, noe alle innen reiseliv har et nært forhold til nå. Heidi var vokst opp med ferieløse sommere. Så selv om hun med triste øyne måtte konstatere at "alle andre" kunne dra i skjæra og kose seg med barna, måtte de være hjemme og jobbe. Pengene måtte tjenes. De kompenserte med å dra på familiehytta i Bø i høstferien og til Syden i vinterferien. Med tyskernes inntog i skuldersesongene forsvant disse mulighetene, og familien ble henvist til korte utenlandsturer etter å ha tigget seg til ekstra skolefri for barna.

Utviklingsarbeidet fortsatte. De av oss som husker hvordan campingen framsto på 60-tallet blir ganske målløse når vi kommer dit i dag. Hundre plasser for "bofaste" campingvogner, like mange for drop in turister, et utall hytter og leiligheter, store bryggeanlegg med plass til både gjestenes og fastboendes båter i tillegg til campingens egne utleiebåter. Og sist men ikke minst; et gedigent utendørs badeanlegg der bassengene holder minst 25 grader takket være solfangere på alle bygningstak som varmer opp vann som via store tanker fordeles til hele anlegget, med vann fra eget anlegg. Det pågår anleggsarbeid flere steder på eiendommen, blant annet oppe i skogen der det er bygget opplagshaller og skogsturanlegg med gapahuker og lekeapparater. Et stort jorde vis a vis Lindgrov er kjøp med tanke på avlastning i hovedsesongen. En plan som står litt i stampe fordi statlige myndigheter ikke tillater dyrkbart areal benyttet til annet enn nettopp det, altså dyrking.

Før jeg avslutter må jeg også nevne at Sørlandet Feriesenter - som det nå heter - har innledet et samarbeid med Blå Kors som går ut på at ressurssvake familier kan komme og feriere gratis når det er ledig kapasitet. Gjennom organisasjonen Camping Sørlandet har flere campingbedrifter sluttet seg til ordningen, og med NHO Reiseliv på laget er tilbudet utvidet til å gjelde hele landet. Dette er sosial tenking omsatt til praksis! Sørlandet Feriesenter er en familiebedrift og de har ingen planer om å selge til kjeder slik andre har gjort. Nylig ble utviklingsskruen gitt nok en omdreining da Mads og Heidis sønn Ole Marius overtok stafetten, i alle fall på papiret.

Takk, Heidi, for en givende stund!

Skrevet av Johan Songe 29. januar 2024