Bevare oss vel - om bygningsvern

På Agder er det tre regionale senter som driver med veiledning, kurs og kompetanseutvikling innenfor byggeskikk, bygningsvern og fartøyvern. De tre er Byggeskikksenteret i Flekkefjord, Setesdal bygningsvernsenter (tilknyttet Setesdalsmuseet) og sist men ikke minst; Bygnings- og fartøyvernsenteret i Risør. Alle de tre sentrene er en del av Agder fylkeskommune, og tilhører avdelingen for Kulturminnevern og kulturturisme. Og klokt nok ligger alle tre plassert i regionens ytterpunkter og danner en usynlig grense for alt det bevaringsverdige vi som bor på Agder har et felles ansvar for å ta vare på.

Etter en kreativ innledning med musikkvideo - og allsang - basert på familien Bremnes' vakre vise "Folk i husan" kunne presidenten gi ordet til Ragnhild Dietrichson som er rådgiver for bygningsvern ved senteret i Risør. Hun og kollega Sam Bugge, som har ansvar for fartøyvern, holder til i Storgata der de har åpent for publikum to dager i uka og ellers er ute på små og store oppdrag for å hjelpe til med gode råd om kulturminnevern og kulturturisme, blant annet i form av kurs.

Et lite klipp fra fylkeskommunens hjemmeside gir bred og utfyllende informasjon om hva det relativt beskjedne senteret i Storgata 8b representerer: Senteret arbeider for å styrke kystkulturen, samt ivareta de kulturhistoriske verdiene i Risør. Det er en sentral oppgave å være rådgivende for huseiere og håndverkere i hele regionen, og å arrangere kurs og opplæring innenfor forskjellige fagområder. Huseiere og håndverkere som har spørsmål knyttet til verneverdige/eksisterende bygninger kan ta kontakt for en uforpliktende prat. Senteret arbeider også med forvaltning og oppfølging av tilskuddspostene for teknisk industrielle kulturminner, brannsikring, tette trehusmiljøer og fartøyvern.

De av oss som ennå ikke har avlagt et besøk i senteret fikk servert mange gode grunner til å gjøre det i nær framtid. Her kan vi få råd om valg av materialer, hvordan restaurere gamle vinduer, hvordan finne steder i huset som lekker varme og ikke minst - hvilken malingstype bør vi velge. Ragnhild viste flere eksempler på bygninger rundt i kommunen der mange av disse hensyn er ivaretatt. Basert på spørsmål og innspill fra salen fikk hun også beskrevet noen eksempler der valg av løsninger kunne vært bedre. For eksempel hvorfor Risør kirke ser umalt og slitt ut kort tid etter at den er malt. Svaret på det er valg av linoljetype, og kanskje også malingsmetode. Linolje skal smøres tynt på slik at den får tid til å trekke inn. De fleste moderne malingstyper gir et dekkende uttrykk som kan se bra ut noen år, men har den egenskapen at de slipper noe fuktighet inn men ingenting ut. Resultatet er at en hvit og blank fasade kan skjule store mengder fuktighet som får kledningen til å råtne innenfra. Dette problemet er ikke minst aktuelt i Risør som har mange tømmerbygninger med kledningen spikret direkte på tømmerstokkene. Når det gjelder Risør kirkes litt grå og stusselige utseende skyldes det at overflaten er angrepet av svartsopp. Dette kan vaskes av uten at kledningen har tatt varig skade. Men det kunne altså vært løst bedre med riktig malingstype og -metode.

Takbekledning er et annet tema som opptar en del av dem som har erfaring med restaurering av gamle hus. Brente tegl burde etter noens mening være påbudt også utenfor vernesonen, og aller helst i form av brukte tegl, som har sin originale patina i behold etter flere tiår i vær og vind. Det skyldes produksjonsmetoden som ble benyttet tidligere. Moderne brente tegl får et annet og mer oransje uttrykk som det vil ta lang tid å gi et gammelt preg. Men sett opp mot sementtakstein - som er ganske utbredt også i deler av den gamle bebyggelsen i Risør - vil mange synes brente tegl er langt å foretrekke.

Avslutningsvis var Ragnhild innom de ulike begrepene som gjelder kulturminner. Her er det snakk om objekter som kan være enten freda, verna eller bevaringsverdig. Igjen har jeg klippet fra fylkeskommunens hjemmeside: Selv om et kulturminne eller kulturmiljø ikke har en juridisk beskyttelse, altså er fredet eller verna, kan det være verneverdig og verdt å ta vare på. Det er derfor viktig at kommunen og fylkeskommunen vurderer verneverdien til disse kulturminnene i forbindelse med plan- og byggesaker. De kulturminnene som vi ønsker å ta vare på tillegger vi en kulturminneverdi og sier at de er verneverdige.

Risør sentrum står på Riksantikvarens liste over Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse. Så selv om Riksantikvaren sjelden blir direkte involvert i planarbeid, kan de bli involvert ved innsigelser.  Fortidsminneforeningen er en annen aktør som er opptatt av bygningsvern. Fylkeskommunen har ikke noe formelt samarbeid med Fortidsminneforeningen når det gjelder planarbeid, men har samarbeidet med dem om noen kurs og gitt tilskudd til kurs der foreningen har hatt regien. 

Det ble en lærerik stund med Ragnhilds lavmælte men tydelige budskap. Hun gjentok invitasjonen om å avlegge et besøk ved senteret i Storgata. Det tror jeg mange kommer til å gjøre.  

Skrevet av Johan Songe 5. mars 2024